Nimao

Vi er utenfor Burao i Somaliland, der Nimao og familien bor i en leir for internt fordrevne. Hytta deres er tradisjonell for nomadene, laget av pinner og gamle klær. Barna sover på en matte på bakken.

«Ingen av oss går på skolen. Jeg skulle gjerne lært å lese og skrive», sier Nimao. Men de har ikke råd til uniform og skolepenger. Familien spiser ett måltid om dagen, som regel kun ris, og de får hjelp til å kjøpe litt vann fra lokalsamfunnet.

Tørken tvinger folk på flukt

Somalia er rammet av den verste tørken på 10 år, og mange er tvunget på flukt. Denne leiren ble opprettet i 2003, og nå bor det 3500 familier her. Det vil si rundt 21 000 mennesker. De fleste har ingen inntekt, ingen penger til å kjøpe verken mat eller vann. Ofte går de fra hus til hus og ber om hjelp – det ligger i kulturen vår å hjelpe hverandre, blir vi fortalt.

Vi drar videre ut i ørkenen, til nomadenes avsidesliggende bosetninger. Landskapet er knusktørt, og bilene etterlater seg en sky av støv og sand. Det har ikke regnet siden august, nå er vi i mars 2022. Nomadene som vanligvis reiser rundt for å finne fruktbare områder, har nå ingen steder å dra. Det er kritisk tørke både her og i nabolandene.

Venter på tur ved brønnen

Utenfor en av landsbyene dukker det opp en brønn, en av få i området. En gjeng gutter hiver bøttene ned med et tau, det er så langt til vannet der nede. Habsa (10) står ved siden av og venter på tur, her må jentene vente til guttene er ferdige. Noen må gå mer enn 10 kilometer for å komme hit.

 

I landsbyen Higlo møter vi Muna (25). Hun har fem barn, en ektemann og 12 dyr.

«De to yngste har vært syke en tid, med hoste, feber og forstoppelse. Det finnes ingen helseklinikk her, og nærmeste sykehus er flere mil unna», forteller hun.

Helsehjelp redder liv

Denne dagen er Røde Halvmånes mobile helseteam på besøk i landsbyen med sykepleiere og medisiner. De kommer to ganger i måneden og tilbyr viktig helsehjelp. Muna får sjekket barna og er glad for hjelpen hun får.

«Vi har bodd her i ni år. Det største problemet vårt er mangel på rent vann. Jeg synes egentlig fremtiden ser ganske håpløs ut», sier Muna, mens hun gir grumsete vann til det minste barnet.

 

Folk i landsbyene prøver stadig å bore etter vann, de må 20–30 meter ned før de finner noe. Ofte er vannet forurenset og fører til diare og sykdom. Tankbilene som frakter vann, er tidligere brukt til drivstoff, noe som også påvirker vannkvaliteten.

Helsehjelpen fra Røde Halvmåne er det eneste helsetilbudet i landsbyene og bidrar til å redde mange liv. Frivillige gir også opplæring i hygiene og håndvask for å begrense sykdom. I tillegg jobbes det med vannprosjekter flere steder i landet, som å utbedre vannreservoarer og rør.

Det viktigste av alt

For det er dette alle snakker om, overalt hvor vi kommer; vann, vann, vann. Abdi, en av landsbylederne, setter ord på det folk tenker og erfarer:

«Tørken påvirker alle land rundt her. Den fører til matmangel, sykdom og død. Uten vann kan ingenting leve. Det er det viktigste av alt.»

Det vi tar som en selvfølge i Norge, er livets største utfordring for andre. Menneskene her ytterst på Afrikas horn stiller opp for hverandre, og Røde Halvmåne gjør alt de kan for å hjelpe. Det er fint å se. Så kan vi bare håpe at regnet en dag kommer.

 

Tekst: Camilla Gilje Thommessen 

Foto: Truls Brekke og Camilla Gilje Thommessen