Hvordan oppdaget du slampoesi?

Det var egentlig helt tilfeldig. I 2021 var jeg med på en teateroppsetning på Borgerscenen i Bergen. I denne sammenhengen ble det også arrangert workshops, bl.a. en workshop i slampoesi. Jeg ante ikke hva det var, så jeg ble med bare for moro skyld. Jeg hadde tidligere prøvd å skrive både litt poesi og sanger, men rim har aldri vært noe for meg, det har bare føltes tvungent og kleint.

Med slampoesi var det som om et eller annet bare løsnet. Med slam var det som om ordene bare strømmet på. Nå skal det sies at mitt første slam ikke var særlig bra, det var masse enkle rim om farger og slikt, men det var noe med formen som appellerte til meg. Det at det ikke var en påtvungen rytme, og at det lignet mer på rap enn poesi og musikk, syntes jeg var dritkult. Jeg ble hooked med én gang og ble med på flere workshops og fikk litt coaching av Michael, som holdt workshopen.

Derfra gikk ting egentlig veldig fort, slampoesi var nærmest som en stor bølge som bare dro meg med. Og «plutselig» var jeg med i NM. «Oi, tenk at jeg skal fremføre teksten min i NM», tenkte jeg. Også vant jeg!

Hvilke temaer er det som inspirerer deg?

Det er mange ting! Jeg skriver ofte om hvordan det er å være kvinne i samfunnet vårt. Men det underliggende temaet, og det gjelder også i stor grad for menn, er sårbarhet. Å være sårbar blir satt lite pris på i samfunnet vårt i dag. Å vise sårbarhet blir sett på som en svakhet. Det synes jeg både er trist og farlig, for det å være menneske handler om å være sårbar, å kunne føle og å ikke være redd for å føle. Jeg tror at mange av problemene vi har i dag bunner i at vi ikke har «lov» til å føle og å være hele mennesker. Så det skriver jeg mye om. Om hvordan vi må lytte til oss selv, få kontakt med oss selv igjen og hvordan det er nøkkelen til å ha det godt. For hvis vi ikke kan lege oss selv, hvordan kan vi da lege den jordkloden vi bor på, og passe på den verden vi lever i?

Er du mye ute i naturen, og lar du deg inspirere av naturen?

Hele tiden! Naturen er det stedet hvor jeg føler meg mest hjemme og mest rolig. Jeg er en type som blir veldig fort overstimulert og sliten av å ha mange folk rundt meg, og derfor elsker jeg naturen. Når jeg trenger en pause, så er det dit jeg går. Jeg elsker særlig skogen og fjellet. Den følelsen jeg får når jeg er i skogen eller på fjellet, den får jeg ellers bare når jeg skriver. Følelsen er litt todelt, egentlig. Jeg forstår hvor liten jeg er og samtidig hvor stor del jeg er av alt rundt meg. Den følelsen er viktig for meg, den nærer mitt «kreative selv». Den nærer sjelen min, den nærer hele meg. Den er essensiell for at jeg skal ha det bra. Hvis jeg har en dårlig dag, sier mamma: «Henrikke, bare gå ut. Du vet du får det bedre». Så går jeg ut og ser himmel, jord og puster inn frisk luft, og så tenker jeg: «Livet er fantastisk! Mine bekymringer betyr ingenting.»

Men du som er så glad i naturen, tenker du mye på klimaendringene og at deler av naturen er i ferd med å endres, og i verste fall ødelegges?

Jeg tenker mye på det. Det gjør jeg. Helt fra jeg var liten har jeg hatt en tendens til å kunne bli veldig trist, og noen ganger blir jeg så innmari trist på jordens vegne, på menneskenes vegne. Hvorfor ødelegger vi vårt eget levevis? Vi er i ferd med å endre jorda sånn vi kjenner den. Noen ganger tenker jeg til og med at vi er i ferd med å ødelegge kriteriene for at vi som art kommer til å overleve.

Andre ganger tenker jeg at jordkloden kommer til å klare seg. Kanskje ikke vi mennesker, men jordkloden kommer til å tilpasse seg og overleve, etter oss. Da blir jeg mer trist med tanke på alt det andre nydelige livet vi vil ta med oss i graven, som alle de utrydningstruede dyreartene.

Men jeg ønsker jo selvfølgelig at menneskeheten skal overleve. Mennesket er et fantastisk vesen – jeg vil ikke at vi skal ødelegge for oss selv, og det er så mye vi kan gjøre for å unngå det! Jeg tror på at mennesker i bunn og grunn er gode. Vi er en del av naturen og vi er en del av jordkloden! Men jeg tror mye av problemet er at vi tilbringer så mye tid borte fra naturen at vi har glemt at vi er en del av den. Vi ser oss selv som adskilt fra naturen, men vi er jo ikke det.  Vi er en del av naturen på samme måte som dyrene, plantene, havet. Og når vi skader naturen så skader vi oss selv. Det blir jeg trist og frustrert av.

Det er tydelig, både i måten du er på og i tekstene dine, at du er glad i mennesker og har masse omsorg og empati med mennesker rundt deg.

Jeg er glad i mennesker generelt, og har en grunnleggende tro på det gode i folk. Men jeg er nok litt ekstra glad i underdogs og misfits; de som ikke passer helt inn. De som folk enten synes er litt rare og interessante, eller kanskje litt skumle. I et av diktene jeg har skrevet om dette, er en av kjernesetningene: Hvis jeg er den merkelige, den unormale som ikke passer inn, da ser du på meg som syk eller feil. Men hvem av oss er den syke, hvis du passer inn i en verden som går til grunne?

Tanken bak teksten er at vi i dag har et samfunn som helt klart ikke er bærekraftig, og som helt tydelig skader livet på jorden. Ideen om at de som passer inn i det systemet er de som er friske, og ideen om at de som ikke tilpasser seg det er syke, blir for meg veldig rart. Så det måtte jeg skrive en tekst om.

Jeg liker å snakke fra de få sitt synspunkt, fra kvinners synspunkt, fra de skeives synspunkt, fra de som ikke passer inn på skolen – de som ofte blir oversett. De som er litt «rare» og «unormale». Det liker jeg. Jeg tror det er viktig å lytte til de som faller utenfor A4-boksen. Hvis du er et menneske som ikke er tilfreds i de rammene som er blitt satt, så er det veldig bra. Det er viktig å beholde den særheten, for det er de som ikke passer inn i boksen som kan se den utenfra og som kan prøve å forandre den.

Har du noen tips til ungdom som vil engasjere seg for klimaet?

Det er viktig å forsøke å leve så klimavennlig som mulig. Resirkulere og kjøpe brukt. Kjøpe økologisk mat. Men det vi står i er en global krise, så vi må også engasjere oss globalt. Vi må innse at systemet vi har i dag ikke fungerer, det er ikke bærekraftig, og vi kan ikke bare fortsette som før. Bli gjerne med i et ungdomsparti eller en ungdomsorganisasjon. Vi trenger ungdom i dag som ikke er handlingslammet, som ikke er numne.

Egentlig tror jeg det viktigste er å finne noe du brenner for, om det er klima, slampoesi, kunst, jordbruk – hva som helst!  Det å tenne en gnist, å brenne for noe, det er den sikreste måten å passe på at man ikke blir nummen, at man ikke tillater noe som ikke fungerer å fortsette, bare fordi man ikke orker å ta opp kampen. Hvis man finner noe man er ordentlig glad i, noe man brenner for og noe man legger arbeid i – da kan man få til hva som helst.

Og ta i bruk naturen! Det er faktisk bevist at mennesker blir gladere av å være i naturen. Å berøve barn muligheten til å oppleve å være blant trær, planter og blomster, og i stedet vokser opp på asfalt og betong, det tror jeg bidrar til den nummenheten. Jeg sier som mamma: «Bare gå ut! Du vet du får det bedre!»