Bo Milli - Artist og aktivist

Tror du folk flest er klare for det ubehaget denne bråbremsen vil kreve?

Ja, jeg tenker at pandemien viser at vi klarer å omstille oss raskt når vi må. I krisetider har vi klart å trekke lasset sammen, det være seg pandemi med mange sosiale restriksjoner eller krigstid med matrasjonering og lignende. Under pandemien tror jeg folk flest hadde en følelse av at alle bidro, at vi gjorde dette sammen. Vi har jo til og med et ord for det på norsk; dugnad. Jeg tror de fleste av oss har en iboende følelse av hva som er rett og hva som er galt. At vi skal fortsette å pumpe opp olje, at vi skal fortsette å ha masse goder på bekostning av andre – det tror jeg de fleste egentlig kjenner at er helt feil. Har vi retten til å fortsette med dette? Har vi retten til å påføre andre så mye lidelse?

Det avgjørende er at noen av oss begynner å handle, slik at andre følger etter. Og det tror jeg vi kan få til. Jeg tror mange for eksempel er villige til å gi opp privat transport på den måten vi har det nå, eller endre vaner vi har i hverdagen for å beholde matsikkerhet, for å beholde fred. For det er sånne store ting vi faktisk snakker om. Men det at vi gjør det i fellesskap tror jeg blir viktig. Pandemien viste oss at alle de små tingene vi gjorde hver for oss, men i fellesskap – de hadde en betydning. For første gang på mange år gikk utslippene ned! Vi holdt oss hjemme, vi dro ikke på ferie med fly. Og det fungerte!

Jeg tror vi befinner oss i et historisk øyeblikk. Jeg tror folk vil se tilbake på oss som de som hadde muligheten til å snu utviklingen. Og hva gjorde vi med den muligheten? Grep vi den, eller så vi en annen vei og lot det gå for langt, fordi det var for slitsomt å endre seg?

For meg er det så enkelt som å spørre meg selv: Hva er rett å gjøre? Hva er galt? Og når de som bestemmer gjør ting som jeg mener er galt, så må jeg være tydelig på at de i hvert fall ikke får gjøre det i mitt navn. Kan jeg redde verden? Kanskje ikke, men jeg har i hvert fall forsøkt å leve et liv i tråd med mine egne verdier, og jeg har kjempet for det jeg mener er rett.

Vi har snakket mye om Emilie som klimaaktivist, men det er jo artist du først og fremst er kjent som. Du bruker også musikken som et talerør i klimakampen. Hvorfor skriver du om klima i låtene dine?

Det er egentlig bare for å bli kvitt tankekjøret om klimakrisen. Dette spinner jo rundt og rundt i hodet mitt hele tiden, og musikken er en måte å få det ut på. Når jeg skriver om klimakrisen er det fordi jeg er stresset, fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, er redd for at jeg ikke gjør nok. Det er mest fortvilelsen som kommer frem i låtene mine.

Iblant føler jeg meg jo litt gal, og jeg opplever at når jeg virkelig sier det jeg mener, så tar folk et skritt tilbake. Hvis jeg sier at klimakrisen gjør at jeg ikke ønsker å få barn, eller at klimakrisen gjør at jeg lurer på om det er noen vits i å fullføre noen utdannelse – da tar de litt avstand, da synes de at jeg går for langt. Men det er jo faktisk sånn jeg føler det. Men å få formidlet det i musikken på en god måte, det har jeg ikke fått til ennå. Jeg burde sikkert skrevet mer inspirerende om klima, en type «call to action», men så langt er det mest egen fortvilelse som kommer ut i låtene.

Opplever du å bli hørt?

– Jaaaa, det begynner å endre seg litt. Stopp oljeletinga har fått mye oppmerksomhet. Men hva er å bli hørt, egentlig? Mange sier det er fint at vi engasjerer oss og gir oss mye ros. Men hører de på oss – og endrer de noe på grunn av det vi sier? Nei. Og i så fall er svaret at jeg føler vi blir totalt latt i stikken. Vi sitter igjen med regningen etter at de voksne som styrer nå har spist seg mette. Nei, vi blir ikke hørt, hvis det å bli hørt betyr at det skjer en endring. Igjen er vi tilbake til det jeg snakket om tidligere; de aksjonene vi får «lov til» av politikerne, de aksjonene som de applauderer og klapper oss på skulderen for – det får dem ikke til å endre seg. Og vi trenger en kursendring.

Hvordan ser du for deg at denne kursendringen blir en realitet?

Noen må oppføre seg som at vi er i den krisen vi faktisk er, slik at andre følger etter. Vi må se andre som viser handling, som tar drastiske grep. Jeg tror det er på grasrotnivå endringen må skje, en bevegelse som sparkes i gang av en hendelse eller et engasjement som sprer seg. For meg handler det om å tenke: Hva ønsker jeg å se tilbake på? Vi hadde sjansen. Var jeg med på å gjøre det rette, eller var jeg en som så en annen vei? Jeg tror endringen må skje ved at vi vanlig folk ser på hverandre og inspirerer hverandre til innsats.

Ungdom har potensielt masse makt. Vi unge må være radikale i vårt engasjement, vi må skape så mye hodebry og ubehag at det ikke lenger er mulig å overse oss. En gjeng engasjerte ungdommer kan bruke sosiale medier for å nå ut, ved å tenke: Hvordan kan jeg gjøre noe som kan være vanskelig å ignorere? Hva vil bli spennende å lese om? Hva vil media gi oppmerksomhet til? Hvis folket gjør opprør, så kan noe skje. Sånn som Greta Thunberg; ei jente som starter en bølge av engasjement og handlingsvilje. Vi som er unge i dag, vi har mulighetene til å nå ut. Gå sammen – start noe! Vi kan starte en nasjonal bevegelse, til og med en internasjonal bevegelse. Det må bare starte et sted.